Forholdet mellom drama og musikk

F

Musikk og drama har mange likheter og komplimenterer hverandre. Dessverre, med begge disse kunstartene, blir deres virkelige verdi ofte neglisjert. I musikk er det mange ganger feil at robotisk, maskinlignende spill anses som “god musikk” fordi det er “teknisk”. Det samme prinsippet gjelder for skuespill. Ofte blir mange skuespillere kjent ikke for sin allsidighet i å påta seg en rolle, men av andre årsaker som utseende, popularitet i media, etc.

Det er sant at mestring i scenekunst krever teknisk dyktighet. Det er imidlertid ikke det eneste aspektet ved det. Hvis det ikke er noen følelse, ingen følelser, verken i skuespill eller musikk, er det ikke gitt liv til stykket og det er ingen reell kommunikasjon, som er det viktigste elementet i kunsten.

I musikk er det dynamikk (variasjoner i intensitet) og nyanser (subtile variasjoner). Ved å følge dynamikken og nyansene i et stykke, må man gjøre dette og være trofast mot poengsummen. Imidlertid er det ikke nødvendigvis det samme som å uttrykke følelse eller følelser.

Hemmeligheten ligger i å gå inn i komponistens univers og anta hans eller hennes synspunkt når han eller hun opprinnelig komponerte eller skrev det stykket. I drama går det slik: En skuespiller, etter å ha lært sin del, bestemmer hvordan han skal skildre karakteren hans. Han legemliggjør rollen og blir den karakteren. Ansiktsuttrykkene hans, stemmetonen, hastigheten, bevegelser og stillinger osv. Er alle nøye skapt. Skuespilleren heller sin sjel i karakteren for å gjennomsyre livet og dermed animere det. Han må anta synspunktet til den karakteren og bli den.

Det samme prinsippet gjelder for musikk. Først bør man karakterisere stykket, som er omtalt i en tidligere artikkel. Deretter bør man virkelig dykke ned i synspunktet til komponisten for det aktuelle stykket. Hva sier det stykket egentlig? Hvilke følelser inneholder den? Inneholder den kjærlighet, hat, begjær, tap, glede, etc.? Ved å legemliggjøre disse følelsene, spiller man ved å kommunisere disse følelsene, som da skaper en følelsesmessig innvirkning på publikum, og nå finner kunst faktisk sted.

Og hvert stykke er forskjellig i sin respektive følelse. Noen musikere har dessverre blitt noe homogene. Min anbefaling er at en musiker på alle nivåer også lærer dramatisk kunst til en viss grad. Skuespillere bør også studere musikk til en viss grad. Begge ville hjelpe til med å utvide ens bredde i forståelsen av hans håndverk. Å dedikere litt tid og praksis, som en ekte profesjonell ville, resultatene er vel verdt det.

Musikk er et kraftig verktøy for selvtransformasjon. Mennesker hører på musikk og vil instinktivt klappe, trykke eller danse. Musikk har den kraften til å skape en slik energi. Den tapper inn i skjulte følelser, evner og uttrykk. Det er terapeutisk. Det bidrar til å forbedre ens estetiske takknemlighet. Det er en helt annen energi. Å virkelig legemliggjøre følelsen er et integrert aspekt.

About the author

Add comment

By user

Recent Posts

Recent Comments

Archives

Categories

Meta